Fatemeh Ekhtesari skulle gi ut sin første diktsamling. 23-åringen visste at hun måtte levere boka til myndighetenes sensur, og hun visste at den ikke ville bli godkjent.

Hun brukte ord som bryst, naken kropp, kyss, frihet – ord som myndighetene i Den islamske republikk Iran ikke tillater av moralske eller politiske grunner.

Hun sendte inn manuset. Det gikk bra. Hun hadde tatt bort de forbudte ordene, latt diktene stå med tomrom.

Deretter la hun ut de manglende ordene på nettet. Leserne måtte skrive dem inn i boka for hånd for at diktene skulle gi mening.

– Boka var som et puslespill, sier den nå 30 år gamle Fatemeh Ekhtesari.

Forbudte ord ført inn med penn:

Det gode liv i Teheran

Fatemeh Ekhtesari har nesten 100.000 følgere på Instagram. Iranere leser dikt, skriver selv og poetene er kjente personer. Kanskje var det derfor myndighetene slo så hardt ned på Ekhtesari og hennes kollega Mehdi Mousavi – de visste hvilken kraft et dikt kan ha.

Fram til 6. desember 2013 levde Fatemeh det hun kaller «et godt liv» i storbyen Teheran, hovedstaden i Iran. Hun hadde utdanning og jobb. Hun var jordmor på en klinikk. Hun var redaktør for flere magasiner med artikler for kvinner.

Hun var også forfatter, og som elev hos poeten Mehdi Mousavi del av en ung generasjon forfattere som utfordret de konservative i landet. Gjennom den frivillige undervisningen han ga på kveldstid, påvirket Mousavi en hel generasjon iranske poeter som lekte med tradisjonell poesiformer med moderne innhold. Det likte regimet dårlig.

Fatemeh ga ut tre bøker – alle med blanke, hvite felter – og publiserte mange flere dikt på nettet. Hun berørte temaer som abort, alkoholisme og kvinners rolle i Iran.

Så forandret alt seg.

 

Dikt på et fremmed språk

30-åringen fra Iran leser et av sine egne dikt på persisk. Hun leser høyt og med en tydelig rytme, understreker ordene med armer og ansikt.

Ute snør det tett. Store, våte snøflak faller fra himmelen. Rundt bordet inne i klasserommet sitter de norske noen-og-tjueåringene musestille og hører på poeten som leser for dem på et fremmed språk.

Hun leser om søvnløshet og vonde minner, og hun leser om gode minner – «med grønn bakgrunn». Grønt er et av ordene som myndighetene ikke tillater. Det er fordi det er fargen som protestbevegelsen bruker – Den grønne bevegelsen.

Hun sitter i et klasserom med elevene på skrivekunstlinja på Nansenskolen, i hennes nye hjemby Lillehammer.

Mannen ved hennes side

Ved siden av henne sitter Mehdi Mousavi, læreren fra skrivekursene i Teheran. De to dikterkollegaene deler skjebne – gjennom fengslingen, den dramatiske flukten og det nye livet i Europa.

Han forteller elevene at han akkurat har gitt ut en ny roman som han måtte skrive på nytt, ord for ord, etter at politiet i hjemlandet tok manuskriptet.

En elev spør hvor mange som leser bøkene deres. Han svarer at det er vanskelig å si nøyaktig, men at de vet at det er lastet ned mellom 100.000 og 200.000 eksemplarer fra nettet.

Og så begynner han å fortelle om alt som har skjedd med dem de siste to og et halvt årene.

– For dere i Norge høres det kanskje latterlig ut det jeg nå skal fortelle, men jeg ble arrestert fordi jeg skrev dikt, begynner han.

Pågripelsen

6. desember 2013 la Mehdi Mousavi ut en post på Facebook der han skrev at han og Ekhtesari var blitt nektet å reise ut av landet og at passene deres var konfiskert. De skulle på et litteraturarrangement i Tyrkia og ble stoppet på flyplassen.

Bare noen timer seinere ble de to fengslet i sine hjem og ført til avdeling 2A i det beryktede fengselet Evin i Teheran, kjent for tortur og harde avhørsmetoder.

Hvorfor de plutselig ble arrestert, visste de ikke, og det fikk de heller ikke vite før flere måneder senere.

De ble satt i hver sin celle i fullstendig isolasjon. Ingen å snakke med, ingenting å lese, bare fire vegger, tre tepper og et lys i taket som sto på døgnet rundt.

Ekstrem isolasjon er en kjent torturmetode i Iran. Fatemeh forteller at hun var så nedtrykt i fengselet at det lange håret hennes begynte å falle av.

Utenfor fengselet krevde organisasjoner som Amnesty og Pen international at de to ble løslatt, blant annet i et stort amerikansk forfatteropprop. Det var artikler i store internasjonale medier om fengslingen. Noam Chomsky var blant dem som engasjerte seg.

Etter 38 dager ble de løslatt mot kausjon, men myndighetenes anklager sto fast og snart ventet flere rettssaker.

Mange fengslinger

Helt siden revolusjonen i 1979 har prestestyret i Iran slått hardt ned på musikere, filmskapere, forfattere og andre kunstnere som utfordrer regimet og de strenge moralske lovene i landet.

Amnesty International mener Iran driver «kraftig undertrykkelse av friheten til å ytre seg». En annen menneskerettighetsorganisasjon, Human Rights Watch, skriver i en ny rapport at regimet i større og større grad slår ned på aktivister på sosiale medier nå i forkant av presidentvalget i mai.

Iran-kjenner og religionshistoriker Kari Vogt sier det har vært en lang rekke fengslinger de siste årene. Landet har gått gjennom en økonomisk reform, men ikke en kulturell.

Den Tyskland-bosatte protestsangeren Shahin Najafi er blitt kalt «musikkens Salman Rushdie» etter at han fikk en fatwa mot seg som krevde at han ble drept. Det skjedde etter at han skal ha gjort narr av en av de helligste personene i sjiaislam.

Najafi har basert en av sangene sine, «Bokonim», på et av diktene til Fatemeh Ekhtesari. I dommen mot henne ble det referert til hennes kontakt med «den respektløse sangeren».

 

Anklagene

Da Ekhtesari og Mousavi ble stilt for retten sommeren 2015, hadde venner og støttespillere samlet seg utenfor rettslokalene for å støtte dem. Selv i Iran vekket saken oppsikt.

Når de forteller om saken, går de nesten i surr av alle anklagene de fikk rettet mot seg. Advokaten deres, Amir Raeesian, sa til en iransk menneskerettighetsorganisasjon at tiltalen blant annet var blasfemi og å håndhilse på en person av et annet kjønn.

I retten ble det blant annet vist bilder der hun ikke hadde på seg hijab, forteller hun. Bildene var fra et besøk på en poesifestival i Gøteborg kort tid før fengslingen i 2013.

Begge nektet straffskyld.

– Anklagene var helt latterlige. De fornærmet oss og de publiserte løgner i avisene, sier Fatemeh Ekhtesari i dag.

Mens rettssaken pågikk trykket regimevennlige aviser private bilder politiet hadde funnet på laptopen hennes, forteller hun. Blant annet et bilde fra en fest der hun lener seg mot en mann.

– Vi er forfattere, ikke forbrytere! legger Mehdi Mousavi til og slår ut med armene.

Dømt til pisking

De ble dømt for å «fornærme muslimske helligdommer», publisere på nettet uten godkjenning og spre «regimekritisk propaganda».

Mehdi Mousavi ble dømt til ni år i fengsel og 99 piskeslag.

Fatemeh Ekhtesari ble dømt til elleve og et halvt år i fengsel og 99 piskeslag.

Organisasjonen International Campaign for Human Rights in Iran så dommen som et tegn på at undertrykkelsen øker i landet.

Mousavi og Ekhtesari anket og fikk med det en måned på seg før de måtte i retten igjen.

Det var da de bestemte seg for at de måtte vekk.

– Jeg ville ikke tilbringe livet i et fengsel, så jeg tok risikoen det var å reise fra landet ulovlig, sier Ekhtesari.

 

Flukt med løsbart

De måtte ikke bli gjenkjent da de la ut på den iranske landsbygda i retning Tyrkia. Rettssaken hadde fått mye oppmerksomhet i Iran, og mange visste hvem de var.

De kledde seg ut som kurdiske landsbyboere, Mehdi med løsbart, Fatemeh med sjal. For å unngå de mest overvåkede områdene valgte de å reise en omvei gjennom Irak.

Et stykke med bil, så til fots, et stykke på hesteryggen, over elver og gjennom fjellområder.

Så var planen å komme seg inn i Tyrkia med bil. Det gikk ikke som planlagt. De ble stoppet på grensa og nektet adgang.

– Da bestemte vi oss for å prøve å komme oss inn i Tyrkia til fots. Vi løp og løp gjennom snøen i fjellene, forteller Fatemeh.

Det tyrkiske militæret hadde helikopter i området. De var livredde.

– Det var veldig, veldig farlig. Jeg tror de hadde skutt oss om de hadde sett oss.

Etter flere dager på flukt kom de seg gjennom fjellområdene på grensa og til byen Van i det østlige Tyrkia.

I snøen på Lillehammer

Femten måneder seinere kom de to til den vinterlige småbyen Lillehammer i januar i år, med status som såkalte fribyforfattere.

De skjønte fort at de ikke kunne bli i Van. Det var tryggere enn i Iran, men fryktet likevel at noen kunne skade dem. Van ligger nær den iranske grensa og det er mange iranere i byen.

Forfatterkolleger i flere land engasjerte seg for dem. Elisabeth Dyvik i organisasjonen for fribyforfattere, ICORN, sier de fikk svært mange henvendelser om de kunne hjelpe de to iranerne.

Fribyordningen innebærer at forfulgte kunstnere og forfattere får langsiktig opphold et sted de er trygge, slik at de kan fortsette arbeidet deres der.

Dyvik forteller at de sammen med PEN International vurderte at de to uten tvil hadde behov for beskyttelse. De forsøkte å finne en ny hjemby for dem blant de 60 byene rundt i verden som er tilknyttet nettverket.

Lillehammer kunne ta dem imot. Norske utlendingsmyndigheter godtok dem som kvoteflyktninger. Derfor står Ekhtesari og Mousavi står utenfor Nansenskolen i snøværet denne seinvinterdagen, halvannet år etter den dramatiske og farlige flukten fra hjemlandet Iran.

Utkledd som gutt

Fatemeh hevder hun ikke skriver politiske dikt, men at hun bare skildrer det alle ser rundt seg.

Likevel: At hun utfordret dogmer og regler i det strengt muslimske landet, er det ingen tvil om.

Som den gangen hun var på fotballkamp. Å gå på stadion er som så mye annet forbeholdt menn i Iran. Det godtok hun ikke. Derfor kledde hun seg ut som gutt, med lue og løse klær, og gikk sammen med Mehdi og noen andre venner for å se Irans landslag.

Hun er ikke utøvende muslim. Hun farget håret blått og grønt. I yrket som jordmor fortalte hun kvinner om sex og samliv.

De manglende ordene i den første diktsamlingen ble oppdaget. Da ble boka trukket tilbake, men den levde sitt liv videre på nettet.

– Jeg brøt noen regler, det gjorde jeg, men det var ikke politisk, sier hun.

Hun skriver om betente sosiale temaer i Iran, men oftest indirekte, understreker hun. For eksempel ved å skrive om en kvinne som har kvaler med at hun er gravid.

Hun har blitt kalt feminist av motstanderne sine. I Iran er det et skjellsord. Er hun feminist? Fatemeh trekker på det. Smiler.

– Jeg pleier å kalle meg humanist.

Å ofre for kunsten

Hvis du vil utrette noe, må du ofre noe, sier Mehdi Mousavi til elevene i klasserommet på Nansenskolen. Til stor latter sier han de må slutte å gå på ski. Sitt heller inne, øv på å skrive, oppfordrer han.

Han forteller om hans tidligere skrivestudenter i Teheran. Flere av dem skriver fortsatt. En av dem har gått inn i statsapparatet, høyt oppe i systemet.

– Han er rik, mektig, men …

Han stopper opp, rister på hodet. I Iran er det to grupper kunstnere, forklarer han. De som holder seg sammen med regimet er rike, de andre må flykte fra landet.

Selv har han mistet alt: Han hadde utdanning, penger, en god jobb, eide sitt eget apotek, han var en kjent poet.

– Men det verste, det aller verste, er at jeg har mistet mitt hjemland. Jeg er langt unna alt det jeg elsker. Min familie, gatene jeg liker, bokhandelen jeg liker, studentene mine.

Det nye liv

Fatemeh nikker gjenkjennende til det Mehdi sier.

– Den dagen vi ble fengslet, mistet vi alt, sier 30-åringen.

Nå går de begge på norskkurs på voksenopplæringen i Lillehammer sammen med andre innvandrere. De har en leilighet i en bygning ved et bilverksted et stykke utenfor sentrum Etter klokka 18 er det stille i byen, som i norske småbyer flest. Det er uvant for storbymenneskene fra Teheran.

Snaut tre måneder etter at de kom, har de vanskelig for å se en framtid i Norge. De forteller at det er vanskelig å finne inspirasjon til å skrive når de ikke hører sitt eget språk rundt seg og møter menneskene de skriver om.

Likevel, sier Fatemeh: Det viktigste er at hun nå for første gang har lov å skrive det hun vil, og at hun klarte å rømme fra 99 piskeslag og elleve og et halvt år i fengsel.

– Dette er første gang jeg føler meg trygg på lang tid. For meg er ikke trygghet lenger bare et ord, sier Fatemeh Ekhtesari.